Jungtweets – This and That

Jeg fikk denne søknaden i innboksen min forleden fra en god venn av meg som ikke har noen åpenbar grunn til ikke å kunne ta lønnet arbeid:

«Desperate tider krever desperate handlinger

Jeg skriver denne bønnen til mine facebookvenner (og noen til). Når det ikke nytter å søke på jobber som ligger på FINN/NAV osv, så er nettverket det som er den beste mulighet. 

Jeg må ha en jobb innen to (i verste fall tre) måneder. Hvis ikke står jeg på bar bakke. Mine beste musikkinstrumenter er solgt, motorsykkelen er solgt, hus og hjem må snart selges om ikke jeg får en jobb. 

I de siste tre månedene har jeg jobbet gratis for Aksept (hiv-senter) i Kirkens Bymisjon. Der utvikler jeg kommunikasjonsstrategier og materiell. Det er en utrolig spennende arbeidsplass, og de ville gjerne beholdt meg hvis de hadde hatt økonomi til det.

Hva kan jeg tilby? Er jeg kun ute etter kreative jobber innen informasjon og kommunikasjon? En titt på min CV (http://www.linkedin.com/in/borgeogard) viser at jeg er en mann med en allsidig bakgrunn og mange talenter. Dessverre kan det se ut som min CV virker mot meg. Arbeidsgivere jeg har vært i kontakt med avviser meg på basis av min rikholdige kompetanse. Uten unntak er jeg overkvalifisert eller «ikke akkurat de kvalifikasjonene vi var ute etter». Derfor har søkeprosesser blitt en slitsom og deprimerende pliktøvelse.

Foruten arbeid med kommunikasjon og informasjon er det mange områder jeg behersker og trives med. I tillegg er jeg praktisk anlagt. Og jobbe kan jeg. «The hardest working man in the show» ble jeg kalt da jeg jobbet som scenearbeider på MGP på Telenor Arena. Mao det er en rekke jobber jeg kan ta på meg. Jeg nevner i fleng:

De fleste former for kundebehandling, kundeservice og -mottak.
Prosjektarbeid, risikovurdering og prosjektledelse.
Skribent/journalist, innholdsleverandør på web og sosiale medier samt redaktør
Relasjonsskapende arbeid (Kam)
Organisasjonsarbeid og -sekretær.
Forberedelse, koordinering og ledelse av møter, konferanser, arrangementer, messestands mm.

Logistikk og lager.
Tekniske hjelpemidler, funksjonshemmede, universell utforming mm.
Vaktmester/driftsmedarbeider -leder.

Det er enklere å nevne de to områdene jeg ikke egner meg til; direkte salg, telefonsalg og pleiearbeid.

Jeg er ikke kravstor når det kommer til lønn. Jeg har ingen problemer med pendling (eller være bortreist i perioder), men da vil lønn spille noe større rolle.

Som jeg trakk frem i starten, så har jeg bruk for hjelp fra nettverket. Jeg har ikke bruk for linker til FINN e.l. Har du kontakter eller kjenner noen som mangler en medarbeider. Om det er et vikariat, engasjement, prosjekt eller fast stilling spiller mindre rolle. Det viktigste er at jeg får meg en inntekt for en periode. For den rette stillingen kan NAV innvilge lønnstilskudd.

Jeg beklager at jeg bruker mitt nettverk på denne måten, og jeg skulle ønske jeg slapp å bruke denne metoden. Men: Desperate tider krever desperate handlinger!»

Med Vennlig Hilsen

Børge Øgård

Link til min CV: http://www.linkedin.com/in/borgeogard

• Håper dette kan være til hjelp for deg Børge!

Det er viktig å passe på sine «venner», slik som at om man står over noen i næringskjeden, så skal man passe på å påpeke dette med jevne mellomrom. Slik at ikke vanlige folk føler at de kommer over andre. Da trår janteloven inn som kjent.

Matinnkjøp

Jeg hadde i grunnen brukt alt av mine ganske surt, men vel fortjent opptjente penger på et måltid mat (som riktignok ikke ble spist) og alkohol (som ble god og vel drukket opp) og egentlig forventet jeg ikke noe som helst igjen for dette, bortsett fra litt hyggelig selskap. Når jeg da lot meg overtale til å bli med ut en tur på byen, da var det vel ikke urimelig av meg at noen gjengjeldte dette? Eller er jeg helt på bærtur her nå?

Alkohol

Som tidligere nevnt, så hadde jeg brukt mine siste kroner på en neve alkohol som alle kunne drikke av som de ønsket, og jeg synes alltid det er hyggelig å spandere på mine venner. Jeg forlanger heller ikke noe tilbake, men ettersom det var mine siste sårt tiltrengte kroner før lønning så hadde jeg heller ikke anledning til å gå ut og drikke opp resten som utgjorde. Ikke noe overhodet.

Damer

Jeg hadde invitert hjem til meg en dame som jeg synes er hyggelig og sexy, og min såkalt beste venn prøvde da å sjekke henne opp over en lav sko. Uten å legge skjul på dette overhodet. Er nå dette da min beste venn lurer jeg på? Dette har jeg i grunnen lurt på mange ganger. Tilfeldighetene avgjorde at denne vennen ble singel kvelden i forveien. Så da skal dette selvsagt gå ut over meg. Det sier seg jo på en måte selv.

Transport

Vi snakket om at vi skulle bestille taxi til byen for å treffe de vennene som vi hadde lyst til å være sammen med, men så ringte en venn av meg som har en stor amerikansk bil med syv seter og tilbød seg å kjøre oss til byen, og der sparte vi jo de pengene. Da måtte han jo mobbes litt for å være harry. Det er jo bare rett og rimelig synes jeg.

Søppel

Når man da uansett hvor mye man hadde ofret seg for «det gode selskap» blir behandlet som en «lowlife» uten egne penger, og «spøkefullt» blir bedt om å gå og kjøpe sin egen drink/vin, da er grensen på en måte nådd for meg. Da får du meg til å føle meg som søppel. Uansett hvor god kamerat du hevder at du er. Verken mer eller mindre.

Tror kanskje jeg klarer meg mye bedre uten slike venner i lengden.

Ingen penger – Ingen respekt. Sånn er det, og sånn blir det.

Taxituren

For omkring tjue år siden jobbet jeg som drosjesjåfør. Jeg fikk en bestilling sent på natten rundt klokken halv tre, og bygningen var helt mørk med unntak av et lite lys i første etasje. Under andre omstendigheter ville de fleste andre ha tutet kanskje en eller to ganger, og så ville de kjørt avgårde igjen. Jeg hadde imidlertid sett litt vel mange mennesker som er avhengige av drosje som eneste alternativ transport. Så med mindre jeg kunne ane noen fare gikk jeg som regel alltid ut av bilen for å ringe på. Det kan jo være noen som trenger hjelp, sa jeg til meg selv.

Ettersom dette kom til å bli den siste turen på skiftet mitt, så vurderte jeg imidlertid om jeg bare skulle reise igjen. I stedet bestemte jeg meg for å sette bilen i fri, og jeg gikk opp til døren og banket på. «Bare ett minutt» svarte en skrøpelig eldre damestemme fra innsiden. Jeg kunne høre noe som ble dratt over gulvet innenfor.

Etter en god stund ble døren åpnet. En liten dame godt opp i 90-årene stod foran meg i døråpningen. Hun var iført en kjole og en hatt med slør som så ut som det var hentet ut av en film fra 40-tallet. Ved siden av henne sto det en liten tøykoffert. Leiligheten så ut som om ingen hadde bodd i den på mange år, og alle møblene var dekket over med laken. Det var ingen klokke på veggen, ei heller noen bilder eller krimskrams på skapene. I et hjørne stod det en stor eske fylt med gamle bilder og servise.

Hun tok meg i armen og vi gikk sakte ned trappen til fortauet. Hun takket meg for min vennlighet, så jeg svarte: «Det er da ikke noe å takke for frue. Jeg behandler alle passasjerene slik jeg ville behandlet min egen mor.» «Åh, du er sånn en god gutt» sa hun tilbake. Da vi hadde kommet på plassi bilen, så ga hun meg en adresse og spurte om vi kunne kjøre gjennom byen. Jeg svarte raskt at «Det er langt fra den korteste veien». «Åh, det gjør ikke noe, jeg har ikke dårlig tid» sa hun. «Jeg er på vei til et sykehjem forstår De.»

Jeg kikket i bakspeilet. Øynene hennes var blanke. «Jeg har ikke noen familie» fortsatte hun, «legene sier at jeg ikke har svært lenge igjen å leve». Jeg bøyet meg sakte over og slo av taksameteret. «Hvor ønsker De at vi skal kjøre» spurte jeg henne.

De neste to timene tilbrakte vi med å kjøre igjennom byen. Hun viste meg en bygning hvor hun tidligere hadde arbeidet som heisfører. Vi kjørte gjennom nabolaget der hun hadde bodd med sin mann da de var nygifte. Vi sto parkert et øyeblikk foran et møbellager som en gang i tiden hadde vært et dansestudio, der hun gikk på danseskole som liten pike. I blant ba hun meg dempe farten litt forbi visse steder eller bygninger, da satt hun bare og stirret stille inn i mørket.

Da solen kastet sine første stråler over horisonten, sa hun: «Jeg er trøtt, la oss dra.» Vi kjørte stille til den adressen hun hadde oppgitt. Det var en lav bygning, som et pleiehjem hvor innkjørselen gikk langs en søylegang. To pleiere kom ut med det samme vi svingte opp foran inngangen. Det virket som de iakttok hennes minste bevegelser. Hun var visst ventet.

Jeg åpnet bagasjerommet og bar den lille kofferten hennes opp til inngangen. Hun hadde allerede blitt plassert i en rullestol. «Hvor mye skylder jeg Dem?» sa hun, og stakk hånden sin ned i vesken. «Ikke noen verdens ting» svarte jeg. «Du må jo få betalt» svarte hun. «Det kommer flere kunder» sa jeg, nesten uten å tenke meg om. Jeg bøyde meg ned og ga henne forsiktig en klem. Hun holdt fast i meg en stund. «Du ga jammen en gammel dame et øyeblikk med glede» sa hun. «Tusen takk skal du ha.» Jeg klemte hånden hennes igjen, og gikk mot bilen. Bak meg hørte jeg en dør som ble lukket. Det var lyden av et liv som ble avsluttet.

Jeg tok ingen flere passasjerer på det skiftet. Jeg kjørte bare målløst omkring, tapt i mine egne tanker. Jeg klarte nesten ikke snakke med noe resten av denne dagen. Tenk om denne kvinnen hadde fått en sur sjåfør? Eller hva om hun hadde fått en utålmodig sjåfør, som bare ønsket å bli ferdig med skiftet sitt? Tenk om jeg ikke hadde svart ja på denne turen, eller bare hadde tutet én gang og kjørt av gårde? Når jeg tenker meg om så tror jeg ikke at jeg har gjort noen viktigere ting i livet enn nettopp dette.

Vi later til å tro at livene våre dreier seg om de store øyeblikkene, men sannheten er at disse støre øyeblikkene som oftest tar oss på senga, pakket inn i noe som er langt mindre.

• «Mennesker husker ikke alltid på hva det var du gjorde, eller hva det var du sa, men de vil alltid huske hvordan du fikk dem til å føle seg.»

(hentet fra «Random Thoughts of an Old Man», av Charlie Anderson – Oversatt til norsk av Geir Mathiesen)

Hvert eneste år når sommeren nærmer seg sin begynnelse i Oslo, så starter samtidig også en noe uvanlig hyllest til en elsket fyllefant i form av et uvanlig løp gjennom den eldste delen av byen. Tom Waits-løpet tiltrekker seg både edsvorne fans av den geniale musikeren og andre vanlige drukkenbolter.

Deres felles mål – bli årets tapere.

For et par fuktige somre siden satt jeg med noen venner på en gressplen i solsteken, og delte rundhåndet fra en lommelerke med single malt whisky. Samtidig med denne nytelsen av et av livets store frynsegoder, nemlig skotsk Whisky. Så ventet vi på tur for at en liten gruppe mennesker skulle selge oss årets utgave av en enkel og svært overpriset t-skjorte i svart bomull.

De fleste saker har en naturlig forklaring.

Dette er også et faktum når det kommer til opprinnelsen av Tom Waits-løpet. Hvert år fant et totalt forskjellig løp sted i Oslos gater. Det var et løp kun for kvinner, mest av det slaget som deltok for moro skyld. Dette løpet ble kalt Grete Waitz-løpet. Damen som sto bak dette var den berømte norske maratonløperen som vant New York-maraton ni ganger, og i tillegg hadde en OL-medalje i sølv. Dette løpet ble opprinnelig startet for å få kvinner til å bli mer aktive, og fremme konkurranseinstinktet deres. Som folk flest liker også kvinner å drikke seg snydens, og løpet utviklet seg ganske raskt til en unnskyldning for tørste kvinner fra landets utkantstrøk som ville til Oslo på fest, under påskudd av å delta i dette «idrettsarrangementet». Du rister nok allerede på hodet og sier til deg selv; «ja, er det noe galt i det da?» For så vidt ikke, men Grete Waitz var derimot ikke helt enig i dette. Hun ble skuffet over deltagernes stadig mer berusede bestrebelser i løpet. Det viste seg også at fru Waitz ikke var den eneste som ble skuffet over denne gedigne organiserte festen for langveisfarende middelaldrende kvinner uten rent (blande)vann i plastflaskene sine.

Hele eller store deler av Oslo sentrum ble avstengt for alle andre enn løpets deltakere og tilskuere på denne dagen. Publikummere og til dels berusede deltakere ute av stand til å finne verken veien tilbake til hotellet, eller i det minste sine reisevenner gjorde sitt til at byen ble fullstendig kaotisk og fullpakket av mennesker. De innfødte stamgjestene ble nærmest drevet vekk fra sine faste vannhull. Heldigvis vet de fleste fylliker at «nød lærer naken kvinne å spinne», eller menn i dette tilfellet, og dette i sin tur førte til at et par geniale mennesker kom opp med idéen om et Tom Waits-løp.

Det ærlige løpet

Planen gikk ut på å flytte seg over til den delen av byen turistene som regel skygger unna, og for å gjøre dette litt interessant så kunne man jo lage et arrangement ut av det i tillegg. Selv var jeg ikke til stede da dette skjedde, men det skulle ikke forundre meg mye om løpets navn så dagens lys over et par pils. Du har nok allerede lagt merke til navnelikheten mellom løperen og artisten som disse løpene er oppkalt etter, men selv om navnene er ganske like så har neppe Grete og Tom så veldig mye mer felles enn dét. Mens Grete fronter den sporty og sunne livsstilen, så finner heller Tom sin plass som skytshelgen for de tørste. Løpets navn var dermed i grunnen så perfekt som det kunne bli. Pub til pub racet ble markedsført som «det ærlige løpet», og fyllikene ville ikke skjule innholdet sitt på plastflasker, men i stedet holde glassene høyt hevet. Med tydelige referanser til trangsynthet og dobbeltmoral i Grete Waitz-løpet, så var dette å regne som et vennligsinnet spark i den retningen. For å gjøre det enda mer interessant, så ble løpet holdt strengt hemmelig.

Hemmeligheter som dette sprer seg selvsagt som ild i tørt gress..

Tom Waits-løpet har holdt det gående i over ti år nå. Sommeren 1999 var første gangen dette arrangementet fant sted. Selv har jeg nå deltatt i løpet fem ganger, og selv dette gjør meg ikke til noen veteran i den sammenhengen. Jeg har imidlertid opparbeidet meg en del verdifulle erfaringer som jeg ønsker å delevidere.

Aller først er det viktig å huske på at det lønner seg å møte frem relativt tidlig ved startplassen, for å få tak i kartet. Dette kartet er for øvrig ganske smart, av flere ulike årsaker. Dette kommer jeg tilbake til. Alle som ønsker å delta må møte opp i hjertet av gamle Oslo, ved de gamle ruinene av Mariakirken i Gamlebyen (Middelalderparken). Denne kirken ble bygget så tidlig som i år 1000, og deretter brent ned til grunnen av våre vennligsinnede naboer svenskene i år 1523. Kirken ble så skadet at den ikke lot seg gjennoppbygge, og ble derfor revet nesten helt ned etterpå. Senere ble hele området tildekket og benyttet til jordbruk. I 1963 ble de gamle kirkeruinene imidlertid oppdaget og gravet frem i dagens lys igjen. For den vante drankeren som ofte har opplevelsen av å bli bygget opp, så fyret opp, og deretter revet ned igjen og gravlagt, for så og gjenoppstå. Så virket dette i grunnen som et like godt utgangspunkt som noe annet.

Klærne gjør mannen

Hvis du klarer å komme deg til de tidligere nevnte kirkeruiner i god tid før løpet starter på denne lørdagen i mai, så vil du også få muligheten til å kjøpe deg et kart til omkring et par hundre. Hvis du er riktig heldig, så kan det også hende at du får tak i en i riktig størrelse. Løpskartet forandres fra år til år, men det er alltid en t-skjorte i svart bomull, med navnene på det gjeldende årets puber skrevet på baksiden. Noen av stedene er muligens også klare over at de er med, mens andre steder blir gjerne like overrasket hvert eneste år. Mer enn én gang har vi stått flere hundre mennesker i kø med en enslig bartender på jobb som smertelig vet at han kommer til å gå tom for øl lenge før midnatt, mens han forbanner seg over dårlige forberedelser.

Antallet steder varierer også fra år til år, i antall fra rundt seksten til mer enn tjue. Idéen med å lage et kart på baksiden av en t-skjorte er intet mindre enn en genistrek fra arrangørenes side. Hovedpoenget er nok at du minst sannsynlig vil komme til å miste et plagg, fremfor et stykke papir. Selv om dét også har vært kjent for å skje. T-skjorten har også en ny logo hvert år, så vel som referanse til den store mannen som løpets navn bærer. Selveste Tom Waits. Den åpenbare muligheten til bare å kunne ta en titt på sin egen t-skjorte, eller på en av dine medsammensvorne sin for å finne ut hvor løpet går videre er en annen fordel med denne typen kart. Det er selvfølgelig også mulighet for at man kan komme til å ikle seg dette plagget ved senere hyggelige anledninger, så vel som på arbeidsplassen. Dette er imidlertid litt avhengig av dresskoder på den enkelte arbeidsplassen, men således spres ryktet også videre. Flere og flere deltar hvert år.

Når vi nå er inne på dette med dresskoder, så har det også vært sagt at disse t-skjortene, til tross for sine superkrefter også kan være med på å bidra til at man blir nektet adgang til enkelte steder underveis i løpet. Noen av dørvaktene er meget klar over hvilket nummer de er i rekken, og vil på dette grunnlaget anta at man er dritings. I noen tilfeller kan dette være meget nær sannheten. Dette problemet kan imidlertid unngås ved at man dekker til plagget, eller tar det av seg. Husk å ha skift tilgjengelig i så fall..

Noen ting i løpet forandrer seg aldri, og det er starten ved de foran nevnte ruinene og siste stopp som alltid er en bar ved navn «Fiasco». Dette bærer også slagordet som er av relativt ny dato preg av: «Fra ruin til Fiasco». Dersom du er familiær med det italienske språket, så vet du kanskje at ordet «fiasco» betyr et fullstendig ydmykende feilgrep av dimensjon. Det kan også ha betydningen av flaske, noe som gjør det enda mer passende som siste mållinje. Få eller ingen har noen gang kommet helt til mål uten å ta snarveier.

Regn med meg!

Men før jeg nå foregriper begivenhetenes gang, La oss ta for oss reglene for denne reisen i beruselse, slik at vi også kan bryte dem raskest mulig. Vanligvis tolker man dem slik; «Drikk minimum en alkoholenhet på hvert sted». En øl eller en enkel whisky duger som regel. Hva tiden angår, så har du frist til stengetid. Det vil med andre ord si klokken halv tre om natten. Etter som salget av t-skjorten starter ved totiden på ettermiddagen, så betyr dette at man har omkring et halvt døgn til rådighet. Noen spiller selvsagt etter sine egne regler, og mer enn én gang har det skjedd at noen har tatt mer enn den ene foreskrevne enheten på hvert sted. Noe som også gjør at de færreste noen gang kommer seg gjennom hele løypekartet. Det er vel mer en regel enn et unntak at man ofte ender opp med å danse til «BLOW» Tom Waits’ eget tribute-band, eller diskutere med ymse natteravner og andre natteranglere underveis.

Vi har imidlertid vært innom noen av hindringene som du kan komme til å møte på din vei. Om man utelater de ofte uregjerlige dørvaktene på enkelte steder, så er det alltid en masse mennesker som deltar og man må belage seg på en god del køståing. Som regel går også de fleste minibankene i det samme området for tomme for penger, og det kan derfor være en fordel å ha med seg (og helst ikke miste) om ikke mye, så i alle fall et dugelig beløp i kontanter. Selv om de fleste steder tar kort i dag, så tar kontanter som regel kortere tid. Det vil også til en viss grad gi deg kontroll over forbruket. Du vil også komme til å måtte innta noe næring i form av fast føde i løpet av dagen eller natten. Til slutt er det som kjent forbudt ved lov å drikke på offentlig sted overalt i Norge, og om du blir tatt på fersk gjerning kan du i verste fall bli ilagt forelegg for dette. Oppførsel skal ikke behøve å nevnes i denne sammenhengen.

Alle disse hindringene, selv om de skulle komme til å oppstå fremstår som fornøyelige ved et visst punkt. Det å stå i kø for eksempel kan være dørgende kjedelig, men i selskap med sine meddeltakere eller svirebrødre i et slikt celebert selskap er det som regel en stor fornøyelse. Alle er vennlige mot hverandre, og det er sjelden noe problem å finne et tema som alle kan samles omkring, som for eksempel øl, whisky, Tom Waits, eller man kan bare generelt løse verdensproblemer sammen.

Rivaliserende gjenger

For et par år siden, da jeg sto i en av disse køene så kom jeg i prat med en eldre kar som hadde et svært interessant slips på seg. Det var avbildet flere flasker med den kjente «Gammel dansk». Det er en tradisjonell dansk (nå svenskeiet) krydret likør som kan likne på Fernet branca eller Jägermeister, dog med en litt annerledes smak enn Whisky. Det viste seg snart at han ikke var den eneste med et slikt slips, men sågar nestleder i en forening som arbeider for å spre budskapet og samle tilhengere. Flere av hans kumpaner i dette brorskapet deltok også i det samme løpet som oss. Som nåværende leder i Oslos forening for whisky- og ølnytende menn, så kunne jeg ikke la denne anledningen gå fra meg til å diskutere whisky for medisinsk bruk i sin fortreffelighet fremfor hans valg. Selvsagt i den beste ånd. Hvert år siden har vi truffet på dette brorskapet i en eller annen kø langs løypa, og sammenliknet antallet deltakende medlemmer i hver gruppe. I fjor var det vi som vant.

Penger i lomma er som regel ikke noe problem, men Norge er godt kjent for å ha høye priser på øl. Selv i denne delen av hovedstaden. En vanlig halvliter med lokalt brygg koster deg som regel fra seksti kroner, og en enkel whisky omkring det dobbelte. Noen barer setter opp prisene denne helgen, men langt fra de fleste. Budsjettet bør ideelt ligge på rundt et par tusen kroner, for å kunne drikke på rundt et tyvetall steder, og kanskje et par hundre ekstra til mat og uforutsette utgifter. Pass på at du har nok penger til taxien hjem eller på nachspiel etterpå, om du ikke har kort med.

Selv en mann på fylla trenger mat, og de fleste ønsker kanskje å spise på det samme stedet som de inntar den flytende føden. På seg selv kjenner man jo andre. Foregående år var vi særdeles heldige og fikk et bord i solen på et av de mer fasjonable stedene underveis – Olympen, eller «Lompa» på folkemunne. Vi hadde selvsagt glemt at vi måtte bestille på forhånd, men hell i uhell så hadde det allerede inntatte brygget gitt undertegnede superkrefter i form av overtalelsesevner utenom det vanlige. Dermed fikk vi ikke bare ordnet med et bord, men vi fikk også mat først av alle. De serverte en genuin norsk spesialitet for anledningen, nemlig flesk og duppe. For de uinnvidde er dette altså saltet sideflesk med en kremet saus av sennepsfrø. I selskap med en kald halvliter pils, så smakte dette tilnærmelsesvis av ren lykke. Om du i stedet ville foretrekke og stikke innom en kebabsjappe, så er det i så fall ditt tap.

Store hjerner skjenker likt

Det som i all hovedsak karakteriserer Tom Waits-løpet er at alt som har med dette år gjøre, selv hindringene underveis er svært fornøyelige. Dette kan mest sannsynlig stamme fra det faktum at samtlige som deltar er fulle, og som du allerede skal ha fått med deg så er alle fylliker hyggelige mennesker som regel. Som du vet eller kanskje ikke vet, så er nordmenn generelt et folkeslag som vanligvis er sky og kan være litt tilbakeholdne med å snakke med fremmede mennesker. Det hender også forholdsvis sjelden at vi snakker med turister og tilreisende, selv om de fleste av oss snakker både engelsk og mange andre skandinaviske språk flytende. I særdeleshet når vi har fått oss litt godt å drikke, for øvrig en situasjon flere inkludert meg selv vil gjenkjenne seg selv i.

Det er imidlertid noe med dette «løpet» som gjør at selv de innfødte og vanligvis litt tilknappede Oslo-innbyggerne viser seg fra sin beste side i byen med det store hjertet. Selv politipatruljene forandrer tilsynelatende sin måte å se ting på denne dagen. Når flere hundre mennesker samler seg om kollektiv drikking i svært mange av Grønlands gater. Vanligvis er Politiet rundhåndet med å dele ut forelegg for drikking på offentlig sted, men dette har som regel ikke skjedd med noen av løpsdeltakerne. Til tross for at mange av oss er «uniformerte» i så måte. Allerede etter de første to-tre halvliterne så begynner du å føle deg uovervinnelig, og man føler at man bare kan skylde alt på den store Tom Waits. Alt dette er jo hans feil.

For mine egne erfaringers del kan jeg også nevne den gangen da jeg la meg på panseret til en drosje og ba sjåføren pent om å kjøre meg hjem. Jeg hadde visst bare glemt å gi han adressen min først. Han ville mest sannsynlig ikke ha startet taxien uansett, da jeg ikke en gang var i stand til å finne døren på bilen hans. Jeg kom også ved ett tilfelle helt til den store trappen ved Fiasco, men klarte ikke å klatre hele veien opp dit. Et annet år kom jeg opp trappen, men ble riktignok nektet adgang. Fordi jeg var «for full». Jeg klarte imidlertid å snike meg inn likevel, over det lave gjerdet som omgir uteserveringen, bare for å bli kastet rett ut igjen av dørvakten som selvsagt hadde observert hele opptrinnet.

Disse små enkeltstående hendelsene og andre historier er imidlertid ikke det jeg tenker først på når jeg ser tilbake på disse årlige fyllefestivalene. Derimot vennskapene, både de nylig oppståtte og de gamle og videreutviklede, samt den felles ånden om «bare EN til». Støtten man har i hver enkelt svirebror, og gleden av hver eneste øl er i hovedsak minnene jeg tar med meg videre.

-Kanskje vi treffes i Middelalderparken neste gang, og slår oss sammen i jakten på Fiasco?

Tom Waits-løpet på facebook nærmer seg i skrivende stund 1 400 påmeldte personer.

Fritt oversatt etter

Henrik Brattlie (@hebra78 på Twitter)

(The Tom Waits Run – Searching for the heart of Oslo)

Man kan ikke unngå å legge merke til at mange av arrangementene i forbindelse med KONY2012 er startet av personer som ennå ikke er blitt myndige. Kanskje lurt å ha i bakhodet at det kommer til å bli et pålegg fra det offentlige (kommunene og politiet) i etterkant av den 21. april på at ansvaret for å rydde opp i dette faller på de som er arrangementsansvarlige på det lokale plan.

Hvor mange er villige til å være med på denne opprydningen?

Det er helt greit at dette er for et godt formål, men for dere som er under 18 år kan faktisk foreldrene deres bli holdt ansvarlige for deres handlinger. Det er slett ikke sikkert at alle tenker så mye på dette når de går rundt og klistrer opp plakater overalt i byer og tettsteder natt til den 21. april, men det burde kanskje være med i totalvurderingen?

Kanskje det derfor kan være lurt å sørge for at de som er lokalt ansvarlige kun er voksne myndige personer (over 18 år) som kan stå for dette. Det vil garantert bli avisskriverier, og det er derfor en selvfølge at det er lett for media og påtalemyndigheten å gå inn på de enkelte arrangement, hvor man så finner man navnene på de som står som arrangementsansvarlig. Tenk nøye over dette.

Det å klistre plakater over et stort område medfører et visst ansvar, og det offentlige ser på dette som forsøpling av det offentlige rom. Noe som i ettertid vil medføre ansvar for opprydning, og i verste konsekvens bøter eller forelegg fra politiet om pålegg ikke etterkommes.

De som er ansvarlige for et arrangement, uansett om det er på facebook eller ellers vil dermed bli holdt ansvarlige også for å rydde opp i denne forsøplingen i ettertid. Det er ikke den enkelte kommunens ansvar i utgangspunktet, da dette vil koste svært mye tid og ressurser.

Dette er eller burde være allmenn kunnskap som man finner i lovverket. Tilsvarende lover gjelder over hele landet, eksempelet under gjelder for Oslo kommune som det går frem av teksten. Pålegg om fjerning og/eller rengjøring, og gebyr eller bøter for å ikke etterkomme slike pålegg. Det kan bli svært kostbart.

Ønsker du pålegge dine foreldre dette ansvaret?

Dokumentasjon:

Forskrift om bekjempelse av forsøpling, Oslo kommune. Forskrift om vedtekt for forsøk med kommunal oppgavedifferensiering – aktiv bekjempelse av forsøpling av offentlige uterom, Oslo kommune, Oslo. http://j.mp/yxGZ8l

Kilde: http://www.lovdata.no

For bare noen få dager siden 

 .. visste jeg som de fleste andre mennesker overhodet ikke hvem Joseph Kony er. Den 21. april skal hele verden vite hvem denne mannen er og hva han har gjort for å fortjene å bli verdensberømt. Dette er ingen solskinnshistorie .. 

Verdens mest ettersøkte

foto: Getty images (Adam Pletts)

Det er ikke uten grunn at han fortsatt troner helt øverst på listen over verdens mest ettersøkte personer. Denne mannen har drept og kidnappet omkring 30 000 barn siden han startet sin lille opprørs-hær kalt «Herrens motstandsarmé» i 1987, og de gjenlevende er blitt brukt av hæren til barnesoldater som dreper sine egne foreldre og slektninger, eller de er blitt sexslaver til forlystelse for soldatene.

  «Hoveddelen av gruppen hans er barn, men antallet barn som har slåss for ham varierer. Når de bortfører barn, har Kony og hans hær ofte drept deres nærmeste familie og naboer. Dermed har de forlatt barna uten noe annet valg enn å kjempe for ham.» 

Dette har altså foregått i over 25 år, og er såpass grusomt at det er noe vi ikke klarer å forestille oss. Hvordan disse barna i Uganda har det er vanskelig å forestille seg for noen som aldri har opplevd krig.

For å få vite mer om hva denne kampanjen «KONY 2012» som er startet av non-profit organisasjonen «Invisible Children Inc» går ut på så finnes det masse informasjon om dette på nettet som man kan finne på f. eks. Google, eller du kan gå inn på denne siden for å bidra med din elektroniske signatur, og på denne måten vise verdens beslutningstakere at du bryr deg.

 «Formålet er at budskapet skal spre seg globalt gjennom sosiale og tradisjonelle medier.»

Den 20. april kan du også vise at du bryr deg ved å delta aktivt på denne kampanjen som foregår over hele landet, og i hele den øvrige verden samtidig.

Invisible children Inc

Om å bry seg

Jeg tenker litt tilbake på foregående måned i denne forbindelsen. Nærmere bestemt den 14. februar. Den mest kommersielle dagen i året etter julaften i følge noen, nemlig valentinsdagen.

Mange sier at hvorfor skal vi bare vise at vi er glade i hverandre denne ene dagen i året? Kan vi ikke heller vise det alle de andre dagene igjennom hele året?

Jo, selvsagt burde vi det!

Hvorfor skal vi bare vise at vi bryr oss om hva som faktisk foregår i mange deler av verden bare i 2012, og bare frem til den 21. april? Hvorfor kan vi ikke være sosialaktivister resten av året også, eller alle de andre årene? Er det fordi vi har sluttet å bry oss?

Nei det tror jeg bestemt ikke. Vi viser at vi bryr oss hver eneste gang anledningen byr seg, og ikke bare for våre egne slik vi gjorde den 22. juli 2011

Who cares..

Er vi blitt apatiske?

Jeg tror ikke Nordmenn generelt er blitt et apatisk folkeslag. Vi trenger nok bare en rød tråd som hjelper de av oss som faktisk ønsker å vise at vi bryr oss om å holde sammen, og faktisk finnes det allerede en slik rød tråd.

Et sted der vi kan treffes og snakke om urettferdighet både i Norge og resten av verden, og det er til og med et fast årlig arrangement.

Dessverre har det kanskje ikke vært godt nok kjent frem til nå. Faktum er at de har holdt på i over ti år til sammen nå, og tilsynelatende er det flere og flere mennesker som finner veien til Kristiansand hvert år.

Festivalens opphavsmann Svein Inge Olsen sa følgende: «De fleste mennesker er opptatte med seg og sitt, de lider av «se ned-syndromet», eller de bryr seg rett og slett ikke. Det blir ikke engang diskutert blant oss lenger, bare feid vekk. Det er en stor stillhet, og befolkningen er blitt ignorant eller har rett og slett gitt opp.»

Protestfestivalen

Nå har vi i alle fall sjansen til å vise at vi bryr oss, og at vi selv kan utgjøre en forskjell. Det forutsetter bare at mange nok deltar, ikke bare frem til den 20. april, men også resten av året.

Protestfestivalen finner sted i Kristiansand, nærmere bestemt 8. – 14. september. – Jahn Teigen kommer, gjør du? Du finner Protestfestivalen både på facebook og Twitter 

«VÆR TILSTEDE I VERDEN, SELV OM DU IKKE VET HVOR DU ER»

– Fight apathy every year! 

Høstnatten lå som et mykt slør over stua. Den ble pakket inn av stillheten, kun avbrutt av veggklokkas taktfaste tikking.

Viserne som pekte på de gotiske tallene rundt, fortalte at det var nærmere morgen enn kveld. Tre om natten og alt var stille. Den sløve, langsomme tikkingen fra det store maskineriet i veggklokken virket søvndyssende.

Det var kanskje dette som hadde dysset leilighetens beboer i dyp søvn.

Like taktfast som veggklokkas tikking, lød svake snorkelyder fra sofaen inntil veggen. Takten på pusten avslørte at vedkommende sov tungt og lukten i rommet fortalte sin historie om en sent avsluttet privatfest på en torsdagskveld. Eimen av gammel alkohol blandet seg sammen med fersk sigarettrøyk.

En avslappet hånd med to krøkete fingre holdt såvidt en hvit rullings i et stadig slappere grep, etterhvert som promillen drev den sovende kroppen lenger inn i søvnen.

Sigarettgloen lyste svakt i mørket idet rullingsen falt og landet på en dressjakke henslengt på gulvet. Som et bytte for en liten gnist av liv på leting etter næring. Avventende. Trengte bare en liten bris fra verandadøra på gløtt for å vokse til et sort merke på jakken, et merke med en rødglødende kant. Stadig på leting, den trakk sakte bortover jakkestoffet som en flekk rød vin trekkes inn i fibrene. Stoffet ga ikke mye næring, men nok for gnisten til å leve i den svake brisen.

Som langsomme, søkende fingre strakk den ulmende kanten seg mot de fargerike gardinene. Det tok tid, men den rødglødende ulmingen hadde natten for seg.

Snikende røyklukt steg ut i rommet, den var fremdeles ikke påtrengende nok til å trenge gjennom rusen. Med et lite blaff i gulvhøyde trakk ilden pusten av styrke fra brennbare polyestergardiner.

Nattens myke slør ble utvannet med stadig tettere røyk. Og den taktfaste tikkingen var snart overdøvet av sprakende, voksende flammer. De kjærtegnet allerede taket med ivrige tunger på leting etter mer.
———-

Like taktfast som den langsomme tikkingen fra veggklokken noen kilometer unna, like taktfast lød Gunnar Nilsens svake pust. Han lå avslappet i sengen på det upersonlige rommet og hele kroppen var innstilt på hvilestilling. Hjerteslagene slo rolig der han lå og sov, mens blodet ble pumpet rundt i årene med en jevn strøm. Vagt registrerte han gjennom lukkede øyelokk og et slør av søvn at lyset brått ble slått på.

Han var vant til å kjenne adrenalinet skyte fart og pulsen aksellerere kraftig når lyset ble tent, og høytaleren hakket søvnen i stykker med utrykningsordre fra sambandsvakta til enhetene. Men samme hvor ofte han opplevde det, var det like forbanna ubehagelig å bli vekket på den måten.

Kroppen reagerte spontant. Han var ute av sengen før sambandsvaktas stemme lød, grep bukser og genser og var fort i full bekledning, godt hjulpet av innøvde bevegelser. Han var på vei ut døra idet alarmen gikk med gjentatte tut. Nesten samtidig med Espen Kvam, makkeren hans på dette skiftet, løp han gjennom gangen bort til glidestangrommet for å skli ned stanga til garasjen.

Portene var allerede på vei opp og alt var på plass, slik det alltid var. Han åpnet døra på brannbilen, kløv opp, stappet føttene i de ventende vernestøvlene og smatt de tunge buksene på. Før bilene hadde rukket å starte, hadde Gunnar frakken på – like tung som buksene – og satte seg ned med ryggen inntil det ventende røykdykkerutstyret.

Vernestøvler. Sorte bukser med gule refleksstriper like under knærne. Sort, lårsid frakk med gule striper på ermene, på ryggen fra skulderblad til skulderblad, og refleksstripe fra halsen og ned langs kneppingen. To flasker komprimert luft og hansker. Ytterbekledningen var laget av brannsikkert lerret med løsfor under og gummiert stoff, og innenfor fantes varmebukse og genser. Varmen skulle kles ut. Den orange hjelmen og beltet med øksa var på plass, sammen med radioen, masken og lykta.

60 sekunder etter at alarmen hadde gått, var to ulende brannbiler fra Trondheim brannstasjon på veien med fire mann i hver bil. En sjåfør, et vognbefal og to røykdykkere påkledd med omtrent 25 kilo nødvendig utstyr hver.
———-

Det var ingen andre biler ute så tidlig på denne fredags morgenen foruten politiet, øverste myndighet som ulende var på vei til samme sted. Turen til Korsvika på Lade tok rundt fem minutter og vakta på stasjonen opplyste underveis hvor vannreservoarene i området fantes. Da de nærmet seg, var det lett å se hvor det brant i den høstkjølige grålysningen.

Et hvitmalt hus blant andre eneboliger sto med hele underetasjen, baksiden og halve taket i brann. Røyken veltet seg rullende opp mot himmelen og utover Trondheimsfjorden mens ilden omfavnet det meste av det gamle, skjeve huset. Bare fronten sto uantent, men røyken tøt ut av vinduene, de var sprengt av heten. Det smalt, knitret og sprakte livlig, som en ujevn, buldrende dur av varme. Treverket i veggene var gammelt og ga god næring til de sultne flammene.

Publikum uteble, men det var kanskje ikke så rart på denne tiden av døgnet. Om et par timer ville de fleste være på vei til jobb. Kun de nærmeste naboene sto tause og alvorlige og betraktet det skremmende synet. Sannsynligvis var det noen blant dem som hadde ringt. Nå hadde politiet skysset dem bak sperringer, men ikke så langt vekk at brannen ikke ga gjenskinn i de nysgjerrige, vidåpne øynene deres.

Pumpa ble ulende startet opp på Gunnars bil mens skapene ble åpnet og de røde slangene kjapt ble rullet ut. Bilen var plassert i trygg avstand fra brannen, med en slange ned til et kumlokk hvor de hentet vannet fra. Alt skjedde hurtig og med erfaringens effektivitet.

Gunnar og Espen grep høytrykkslangen som via pumpen fikk vann fra bilen, og var klare til å entre huset mens resten av brannfolkene rullet ut slanger og koblet på. Gunnars muskler sto som vanlig i helspenn like før jobben skulle gjøres. Nervene var glassklare og konsentrasjonen på toppnivå, klar til å møte oppgaven med alle sanser åpne.

Begge to hadde allerede i bilen tredd den lange hetta over hodet og festet hjelm og maske før de testet at samband og radio fungerte som normalt. Gunnar dro pusten dypt inn og sjekket at lufttilførselen og overtrykket virket som det skulle. Overtrykket var for å hindre at røyk kom inn bak masken. Han trykket inn senderknappen.

«En-En Bravo til En-En Charlie. Er du klar?» spurte han og slapp senderknappen.

«1.1. Charlie til 1.1. Bravo. Kjør på, jeg henger med,» svarte Espen.

«1.1. Bravo til 1.1. Alfa, vi går inn nå,» sa Gunnar.

«1.1. Alfa mottatt. Slutt.»

Gunnar grep den svarte slangen med strålerøret på enden, munnstykket som fordelte vannstrålen fra stor til liten spredning.

Blodårene hans var lenkeslanger med grenrør og hjertet var pumpen som jobbet og slet.

Døra ble åpnet med slagspett av en annen brannmann og Gunnar gikk inn i en liten forgang. Han gjorde tegn til Espen at han skulle huke seg ned, i tilfelle stikkflammer skulle oppstå når han åpnet døra. Han satte seg på huk og trykket ned dørklinken med slangen skuddklar; vann fram til strålerøret. Røyken kom ugjestfritt tytende ut som flommende masse. Gunnar la slangen over skulderen, han syntes det var lettere å ha kontroll over den da. Så reiste han seg og gikk inn, tett fulgt av Espen mens varmen presset mot dem som en dirrende vegg, mer og mer intens etterhvert som de nærmet seg.

De harde hjerteslagene sendte raske ekko rundt i kroppen hans. Hadde han holdt hendene i ro, ville han sett hvordan de skalv. Men nå holdt de hardt rundt hendelen og strålerøret, rede til å møte flammene. Konsentrert. Klar til kamp. Nå manglet det bare å lokalisere ilden, for røyken gjorde mørket så og si totalt. Gunnar trakk hendelen bakover da han fikk øyekontakt med flammene, som et svakt, orange, ullent skimmer langt inni røyken. Han åpnet for vanntilførselen mens Espen dro slangen etter dem, den var tykk og umedgjørlig av vannet som presset på.

Heten var påtrengende, trykkende, men ikke uutholdelig. Gunnar så ikke hånd for seg i det beksorte røykhavet som veltet rundt. Selv ikke lykten som Espen hadde tent, lyste mer enn en knapp halvmeter, om ikke mindre. Han holdt slangen med en hånd, gikk sakte framover med tyngden på bakerste fot og følte seg fram langs gulvet med den andre, med strålen som en sprutende vegg foran seg og slangen etter.

De var tydeligvis inne i en forgang. Vannspruten sto som en stor, viftende paraply foran ham, tok av for varmen og dempet ilden som en skjermende vegg. Det ville vært umulig å nærme seg flammene uten. Vannet feide gjennom forgangen mens bilder og nips som hang langs veggen føk avgårde med lydløse knas. Det betydde så lite. Det knitrende, sprakende havet rundt dem og foran dem var alt som betydde noe nå. Gunnar kjente ilden som en påtrengende kraft. Som om den bedøvde tankene, hypnotiserte ham. Han hadde opplevd det før og visste at han var sterkere. Hadde kontrollen, sansene og vettet i fult behold midt i den knitrende, sprakende galskapen.

Han fant trappen som ledet opp til andre etasje, hvor bad og soverom fantes, ifølge naboene. De slo av vannet, ilden var slukket i forgangen og trappa hadde ikke tatt fyr. Med tunge skritt og slangen på slep arbeidet de seg opp trappen. Badet var lite, soverommet stort og senga var tom. To andre rom fantes også der oppe, fulle av rot men heldigvis tomme for folk.

I høytaleren hørte han de andre enhetene gjøre seg klare til å angripe fra utsiden mens han og Espen trampet ned trappen for å fortsette i første etasje. Høytaleren var festet i maska og plassert inntil øret.

«1.2. Bravo til 1.2. Alfa, vi går inn nå!»

______________________________________________

… fortsettelse følger.

Noen ganger leser man andre menneskers historier eller tekster som er så rørende at de får deg til å gråte. Den følgende teksten gjorde meg dypt rørt. Det er en ektemann som har skrevet dette:

Jeg kom hjem om kvelden, og min kone hadde servert middag,  jeg tok henne i hånden og sa:  «- jeg har noe jeg må fortelle deg». Hun satte seg bare ned og spiste stille. Jeg observerte smerten i øynene hennes.

Plutselig visste jeg ikke hvordan man åpner munnen. Men jeg måtte la henne vite hva jeg tenkte. «Jeg vil ha en skilsmisse», sa jeg helt rolig. Hun så ikke ut til å bli særlig irritert av mine ord, i stedet spurte hun meg stille «hvorfor?»

Jeg unngikk hennes spørsmål, og dette gjorde henne sint. Hun kastet bestikket sitt og ropte til meg «Er du ikke en mann!?» Den kvelden snakket vi ikke med hverandre. Hun gråt. Jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med vårt ekteskap. Men jeg kunne ikke egentlig gi henne et tilfredsstillende svar, hun hadde mistet mitt hjerte til Jane. Jeg elsket henne rett og slett ikke lenger. Jeg syntes bare synd på henne.

Med en dyp følelse av egen skyld, utarbeidet jeg en skilsmisseavtale som sa at hun kunne beholde huset vårt, bilen og en 30 prosentandel av selskapet mitt. Hun kikket på den, og deretter rev hun den i stykker. Kvinnen som hadde brukt ti år av sitt liv med meg hadde blitt en fremmed. Jeg syntes synd på henne.

Bortkastet tid, ressurser og energi, men jeg kunne ikke ta tilbake det jeg hadde sagt, for jeg elsket Jane så høyt. Til slutt skrek hun høyt til meg, og egentlig var det dette jeg hadde forventet. For det å se henne gråte var faktisk en slags frigjøring. Ideen om skilsmisse, som hadde besatt meg i flere uker syntes å være fastere og klarere nå.

Den neste dagen kom jeg hjem veldig sent, og jeg fant henne sittende og skrive ved bordet. Jeg spiste ikke kveldsmat, men gikk rett i dvale og sovnet veldig fort fordi jeg var trøtt etter en begivenhetsrik dag med Jane. Da jeg våknet om natten, så satt hun fortsatt der ved bordet. Jeg visste bare at jeg ikke brydde meg, så jeg snudde meg bare og sov videre.

Dagen etter presenterte hun sine skilsmissevilkår: – Hun ville ikke ha noe fra meg, men trengte en måneds varsel før skilsmissen. Hun ba om at i denne ene måneden skulle vi kjempe sammen for å leve et så normalt liv som mulig. Hennes grunner var enkle: sønnen vår hadde sine eksamener i en måneds tid fremover, og hun ville ikke at vi skulle forstyrre ham med vårt ødelagte ekteskap.

Dette var i grunnen greit for meg, men hun hadde noe mer på hjertet.. Hun spurte meg om å huske hvordan jeg hadde båret henne inn i huset på vår bryllupsdag. Hun ba om at jeg kunne gjøre det samme hver dag i en måned. Jeg skulle altså bære henne ut av soverommet vårt til inngangsdøren hver eneste morgen. Jeg trodde hun var blitt gal. Bare for å gjøre våre siste dager sammen utholdelig, så aksepterte jeg hennes merkelige forespørsel.

Jeg fortalte Jane om min kones betingelser. Hun lo høyt og syntes det var absurd. «Uansett hva slags triks hun bruker, så må hun jo innse denne skilsmissen», sa hun hånlig.

Min kone og jeg hadde ikke hatt noe kroppskontakt etter at mine intensjoner ble bragt for dagen. Så da jeg bar henne ut på den første dagen, var vi begge litt klønete. Vår sønn klappet bak oss, «pappa holder mamma i armene». Hans ord brakte meg en følelse av smerte. Fra soverommet til stua, så til døren. Jeg gikk over ti meter med henne i armene mine. Hun lukket øynene og sa lavt, «ikke fortell vår sønn om skilsmissen». Jeg nikket, litt opprørt. Jeg satte henne ned utenfor døren. Hun gikk for å vente på bussen til jobb. Jeg kjørte alene til kontoret.

På den andre dagen gikk alt mye lettere. Hun lente seg inntil brystet mitt. Jeg kunne kjenne duften av blusen hennes. Jeg innså nå at jeg ikke hadde sett særlig nøye på denne kvinnen i lang tid. Jeg skjønte at hun ikke var ung lenger. Det var fine rynker i ansiktet hennes, og håret hennes hadde grånet. Vårt ekteskap hadde slitt på henne. Et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg hadde gjort mot henne.

På den fjerde dagen, da jeg løftet henne opp, så fikk jeg en følelse av intimitet. Dette var kvinnen som hadde gitt ti år av sitt liv for meg. På femte og sjette dag, innså jeg at følelsen av intimitet vokste igjen. Jeg fortalte ikke Jane om dette. Det ble lettere å bære henne ettersom måneden gled forbi. Kanskje denne daglige treningen gjorde meg fysisk sterkere.

Hun skulle velge hva hun skulle ha på seg en morgen. Hun prøvde på ganske mange kjoler, men kunne ikke finne en som passet helt. Så sukket hun, «alle mine kjoler har vokst seg større». Jeg innså plutselig at hun var blitt så tynn, og det var grunnen til at jeg kunne bære henne mye lettere.

Plutselig slo det meg … hun hadde gjemt så mye smerte og bitterhet i sitt hjerte. Ubevisst strakk jeg ut hånden og rørte ved hodet hennes.

Vår sønn kom inn og sa, «pappa, er det ikke på tide å bære mamma ut?». – For ham var dette blitt en viktig del av livet. Min kone gestikulerte til sønnen vår om å komme nærmere, og hun klemte ham tett. Jeg snudde ansiktet vekk fordi jeg var redd jeg skulle ombestemme meg i siste minutt. Jeg holdt henne i armene mine mens vi gikk fra soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Armen hennes omkranset halsen min mykt og naturlig. Jeg holdt hennes kropp tett, det var akkurat som på vår bryllupsdag, men hennes lette vekt gjorde meg trist.

På den siste dagen, da jeg holdt henne i armene mine, så kunne jeg knapt bevege meg et skritt. Vår sønn hadde allerede gått til skolen. Jeg holdt henne fast og sa til henne jeg hadde ikke lagt merke til at vårt liv manglet intimitet. Jeg kjørte deretter til kontoret og hoppet raskt ut av bilen uten å låse døren. Jeg var redd for at en liten forsinkelse ville få meg til å ombestemme meg … jeg gikk opp trappen, åpnet døren, og sa til Jane: «Beklager, jeg ønsker ikke denne skilsmissen lenger».

Hun så svært forbauset på meg, og deretter rørte hun ved pannen min. «Har du feber?» sa hun. Jeg flyttet hånden hennes fra hodet mitt. «Beklager, Jane», sa jeg, » men jeg vil ikke skilles». Mitt ekteskap og livet var blitt kjedelig fordi min kone og jeg ikke verdsatte detaljene i vårt liv, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lenger. Nå innså jeg at siden jeg bar henne inn i mitt hjem på vår bryllupsdag, så var det meningen at jeg skulle holde henne fast inntil døden skiller oss.

Bilde: Talantbek Chekirov (1971- ) "Tender Passion"

Jane syntes plutselig å våkne opp. Hun ga meg en kraftig ørefik, og så smalt hun døra igjen og brast i gråt. Jeg gikk ned til bilen, og kjørte bort. Jeg dro innom en butikk på veien hjem, og der bestilte jeg en stor blomsterbukett til min kone. Den unge damen bak disken spurte meg hva hun skulle skrive på kortet. Jeg smilte og sa: Skriv følgende, «Jeg vil bære deg ut hver morgen inntil døden skiller oss fra hverandre.»

Den kvelden kom jeg hjem med blomster i hendene og et smil i ansiktet. Jeg gikk opp trappene, for å finne min kone i sengen – død. Min kone hadde kjempet mot kreften i månedsvis, og jeg var så opptatt med Janes og mine egne behov at jeg ikke engang hadde lagt merke til det. Hun visste at hun ville dø snart, og hun ønsket å spare meg for den negative reaksjonen fra sønnen vår, i tilfelle vi hadde presset gjennom med skilsmisse..

Så i øynene til sønnen vår – ville jeg være en god og kjærlig ektemann ….

…………………

De små detaljene i livet er det som virkelig betyr noe i et forhold. Det er ikke det store huset, bilen, eiendeler eller penger i banken. Disse skaper kanskje et miljø som bidrar til lykke, men det kan ikke gi lykke i seg selv.

Så finn tiden til å være din ektefelles venn, og gjør de små tingene for hverandre som bygger intimitet. –   Da vil sjansene være langt større for et lykkelig ekteskap!

Hvis du deler dette, så kanskje du kan redde et forhold? Det er mange par som ikke skjønner hvor nær de var ved å lykkes da de ga opp.

(ukjent opprinnelse)

Del gjerne denne historien videre, men bruk permalenke. Det er god bloggskikk og nettikette! – Det blir satt stor pris på i tillegg.

En oppsummering:  Poenget med denne historien er ikke å få deg til å gråte eller å gjøre noe spesielt, men bare det å stoppe opp og tenke seg litt om i hverdagens stress og mas er svært viktig, og det er egentlig hele hensikten med denne historien. Bær den med deg i hjertet, og tenk litt på det av og til.

“Kan jeg gjøre noe for de eller den som står meg nærmest? ”

Hilsen fra oversetteren.

Kommende prosjekt: «Tanker I Naturen» – under arbeid | med Berit Helberg  (planlangt utgivelse medio 2012) – Ta en titt da vel!